ettertanke

- Ernest Hemingway

hun tror hun er sterk og hun tror det fungerer på meg, men sannheten er at hun aldri når frem. kjære, det har gått for mange år, vi har sett for mye, vi har følt for mye, det går ikke. jeg har fortsatt brannsår på huden, de brenner ikke fortsatt, men jeg husker følelsen. det går ikke, du kom for sent, du gjør det helt feil. "jeg kjenner deg, jeg vet hvordan du er". du tar så feil, hadde du vist hadde du lykkes, men det gjør du ikke, du henger langt bak. du tror du ser så klart, men jeg tror ikke du har sett hvor tett tåken er ute nå for tiden. det har ikke vært sol her på evigheter, virkelig, tåken er ikke bare et språklig bilde, den flyter over asfalten hver morgen. når jeg går til bussen tipåhalvåtte mandag til fredag, når jeg hører ekkoet av stegene mine slå tilbake fra dugget på gresset, så tenker jeg på deg. og jeg tenker at det må være uendelig trist. uendelig trist at dine eneste gleder er destruktive, og at du enda ikke har forstått hvor irrelevant det er. jeg tror ikke du forstår at jeg har vendt meg til det, at det har blitt en del av hverdagen min. jeg tror ikke du forstår at det er irrelvant. tåke.