ettertanke

jeg sammenligner skuffelser med trange sko. slike sko man bruker uansett, ofte, selv om de gnisser mot huden. for etterhvert blir huden sterkere, og man kjenner ikke gnissingen lenger.

jeg pakkes jevnlig inn i bobleplast, og rommet fylles med så mye oksygen at det ikke er plass til meg, så mye at det blir tungt å puste. jeg tenker at, herregud, så vondt det må være å styrte i asfalt, oppskrapet hud og brente hjerter som stekes som døde fugler på høyspentsledninger. en mark som forgjeves graver seg opp av jorden for å ikke druknes av regnet, men som i det den kommer seg trygt opp slås ihjel av tunge vanndråper og en tilfeldig forbipasserende som syns den var for ekkel til å leve. hva som egentlig burde være helt apatisk forvrenges til noe empatisk og sentimentalt. bare fordi jeg alltid legger for mye i ting.