ettertanke

"(...)Han ville se småsint på meg når jeg kom på døren. Hun lå i sengen sin, sammenkrøllet som en ball, og jeg ville legge meg ved siden av henne og stirre. Han sto utenfor og lyttet etter avsløringer, hun skulle ikke si noe og jeg ville ikke spørre. Barn vet sånt, de bare vet hva de ikke vet. Jeg hadde lurt på hvor dype smilehullene hennes var og hvordan tårer hadde slukt dem, kanskje elsket jeg henne litt. Når jeg gikk ville hun se etter meg fra soveromsvinduet, og jeg likte å tenke på at der sto hun til senere, da jeg ville komme og kaste småstein på ruten hennes. Kvelden som alltid kom for sent og jeg syklet i tåken som var så fuktig at den trakk seg inn i porene mine og gjorde dem tette, tåken som kretset rundt meg som mitt eget ozonlag. Vi ville fylle åtte og sykle rundt det lyseblå huset, krabbe igjennom vinduet og trekke inn lukten av støv som var så tung og ekkel at vi ble svimle. «dette huset lukter spøkelser» sa hun og lagde uhu-lyder. Etter det ville jeg spørre hvorfor hun smilte hele tiden, og hun ville ikke svare «fordi jeg lever».(...)"

"(...)Veien til huset hennes var så kjent at jeg ikke tenkte over det, bare trillet dit automatisk. Det var noe jeg gjorde hver kveld. Bare sirklet rundt huset hennes. Ikke bare fordi jeg likte å se foreldrene hennes, hvordan de alltid smilte og kysset hverandre, selv da ingen så dem - Hvor lykkelige de var, men fordi jeg likte å se på henne også. Kanskje elsket jeg henne litt. Hun skrev alltid små dikt, sang høylydt til radioen om morgenen, løp barbent i gresset og gikk i kjoler om vinteren, satte sløyfer i de blonde krøllene og spontandanset når hun hørte fine sanger. Hun var vakker. «Du smiler aldri» hadde hun sagt og stukket fingeren i kinnet mitt, «kanskje har jeg ingen grunn til å smile» hadde jeg svart. Hun hadde smilt og sagt; «du lever.» så gikk hun, fordi hun skulle ut å kjøre båt med foreldrene sine. Hennes mor hadde også blonde krøller; hun var ikke blå under øynene, hun hadde friske farger i kinnene. Dette tenkte jeg på da jeg syklet rundt huset hennes en kveld, en kveld som alle andre.(...)"

når jeg ikke har ord bruker jeg ord jeg har skrevet før. de er så like, og det slår meg at alle ord har blitt sagt før, alt vi gjør har blitt gjort før, alt vi tenker har blitt tenkt før.