ettertanke

4.46. noen ganger treffer det meg midt på natten og jeg må trekke pusten i mørket, det er som om virkeligheten flyr inn døren og pressen brystet mitt mot sengetøyet. jeg krøller tærne og presser neglene i ribbena. jeg hvisker han i øret, for jeg er alene og redd, helt ærlig ligger frykten som en kald hånd over halsen. 4.48 og det er for lite energi i rommet til at han kan gjøre noe, "jeg må stå opp", sier jeg. han lar meg. jeg tenner lysene i alle rom og lager te. chai. melk. honning. vinduene er så mørke. som den psykologistudeneten jeg trekker jeg pusten dypt og tenker at frykten ligger i amygdala. pust, jeg er flink til å kontrollere amygdalaen min, jeg vet hvordan man skal gjøre det, men min egen tilstedetværelse ser ikke ut til å være nok.

skogen er tett og det lille barnet ligger i mosen, det gjør så vondt. jeg hadde tenkt på denne dagen mange ganger og jeg føler meg som verdens verste menneske nå som den har kommet. det er tungt, pusten ligger langt nede i magen og hjertet har gjemt seg innerst i margen. vi stopper bilen, for jeg er så sint, så innmari sint. vi finner han ikke, barnet, og jeg nekter å godta hva som egentlig lurer i mørket. borte. hun virker ikke lei seg, hun er blond og storøyd, med kulde bak blikket. bare ordene, tanken om henne får frykten til å kile meg nedover ryggen. hun snakker om blod, tårer i gjørmen, kannibalisme og anger. egentlig snakker hun ikke om anger. det svir i øynene, men hun er så oppriktig. det kjennes ikke riktig og jeg sier vi må gå, i det ordene slipper ut lukker hun dørene rundt oss. jeg så det komme og holder igjen døren, vi løper ut, men kommer bare til en ny dør. vi er sperret inne, det er nå frykten slår inn og mørket i rommet treffer meg som en hensynsløs vinterfrost. rommet er uvirkelig, skjerfet på veggen er ute etter meg og jeg vet ikke hva som gjør meg mest redd; henne, det døde barnet eller følelsen av å bli sperret inne. 4.48, han våkner ikke ordentlig og jeg står opp alene.

 jeg har ikke noe bilde for dette.

Hei. Tror jeg. Håper jeg.

Jeg ser i mappene mine at jeg sluttet å fotografere i 2010, samtidig ser jeg at jeg sluttet med mange andre ting. De fine bøkene hvisker i hyllene, slåss med støvet som samler seg i ensomheten deres, sender vonde blikk til de andre tingene som var så viktig før. Det får meg til undre over hva som er viktig og hva jeg mistet på veien. Den dagen jeg sluttet å tenke på dem, spesielt når jeg kjefter på han for å rote på kjøkkenbenken. Eller da han satte fiolen min i vinduskarmen, mens han slapp vinteren inn og jeg ikke kunne holde tårene tilbake. Om jeg bare mistet det, eller vokste fra det, vokste jeg av meg de riktige tingene eller var de aldri viktige?

Jeg snakker om tapte ting og sånt,  men av en grunn har jeg ikke noe fint å si lenger og jeg har blitt så perfeksjonist at ingenting føler bra. Pust. Mye har skjedd siden sist, mye godt. Også hører jeg på Melissa Horn, men det kan jeg komme tilbake til senere.

"(...)Han ville se småsint på meg når jeg kom på døren. Hun lå i sengen sin, sammenkrøllet som en ball, og jeg ville legge meg ved siden av henne og stirre. Han sto utenfor og lyttet etter avsløringer, hun skulle ikke si noe og jeg ville ikke spørre. Barn vet sånt, de bare vet hva de ikke vet. Jeg hadde lurt på hvor dype smilehullene hennes var og hvordan tårer hadde slukt dem, kanskje elsket jeg henne litt. Når jeg gikk ville hun se etter meg fra soveromsvinduet, og jeg likte å tenke på at der sto hun til senere, da jeg ville komme og kaste småstein på ruten hennes. Kvelden som alltid kom for sent og jeg syklet i tåken som var så fuktig at den trakk seg inn i porene mine og gjorde dem tette, tåken som kretset rundt meg som mitt eget ozonlag. Vi ville fylle åtte og sykle rundt det lyseblå huset, krabbe igjennom vinduet og trekke inn lukten av støv som var så tung og ekkel at vi ble svimle. «dette huset lukter spøkelser» sa hun og lagde uhu-lyder. Etter det ville jeg spørre hvorfor hun smilte hele tiden, og hun ville ikke svare «fordi jeg lever».(...)"

"(...)Veien til huset hennes var så kjent at jeg ikke tenkte over det, bare trillet dit automatisk. Det var noe jeg gjorde hver kveld. Bare sirklet rundt huset hennes. Ikke bare fordi jeg likte å se foreldrene hennes, hvordan de alltid smilte og kysset hverandre, selv da ingen så dem - Hvor lykkelige de var, men fordi jeg likte å se på henne også. Kanskje elsket jeg henne litt. Hun skrev alltid små dikt, sang høylydt til radioen om morgenen, løp barbent i gresset og gikk i kjoler om vinteren, satte sløyfer i de blonde krøllene og spontandanset når hun hørte fine sanger. Hun var vakker. «Du smiler aldri» hadde hun sagt og stukket fingeren i kinnet mitt, «kanskje har jeg ingen grunn til å smile» hadde jeg svart. Hun hadde smilt og sagt; «du lever.» så gikk hun, fordi hun skulle ut å kjøre båt med foreldrene sine. Hennes mor hadde også blonde krøller; hun var ikke blå under øynene, hun hadde friske farger i kinnene. Dette tenkte jeg på da jeg syklet rundt huset hennes en kveld, en kveld som alle andre.(...)"

når jeg ikke har ord bruker jeg ord jeg har skrevet før. de er så like, og det slår meg at alle ord har blitt sagt før, alt vi gjør har blitt gjort før, alt vi tenker har blitt tenkt før.